Det var en fredag i mars. Jeg satt i klasserommet da mamma banket på og fortalte at vi endelig skulle til Larvik sykehus for å ta bilde av benet mitt. Jeg hadde gått med vanvittige smerter i venstre kne i flere måneder. Fastlegen mente det skyltes voksesmerter og senere muskelbrist da jeg gikk på flere aktiviteter. Jeg ble henvist til en fysioterapeut, som synes det var merkelig at smertene ikke gikk over og gjerne ville ha bilde.
Fastlegen
Fastlegen ville ikke ta bilde, og det var ikke før flere måneder senere, da mamma dro ned på legekontoret og sa det at ”Jeg drar ikke herfra før vi får tatt det bildet”, at det ble gjort. Det var samme fredagen jeg ble hentet ut av klasserommet.
Da bildet var tatt på Larvik sykehus skjønte de med en gang at noe ikke var som det skulle, og vi ble sendt direkte til Tønsberg sykehus. Jeg husker godt bilturen bort, og jeg kunne merke at mamma var nervøs. På Tønsberg fikk vi beskjed om at jeg hadde en svulst i venstre ben, og at jeg skulle møte på Radiumhospitalet mandagen etter.
Alvorets time
Jeg var 11 år på den tiden, og visste ikke hva en svulst var. Men jeg skjønte på mamma og pappa sin reaksjon at det ikke var bra. Jeg husker at jeg dro i bursdag til en klassevenninne senere den dagen, og syntes det var kult å fortelle at jeg kanskje skulle opereres.
Det var da vi gikk inn dørene på Radiumhospitalet den mandagen, at livet mitt skulle forandres totalt. Der fikk jeg omsider diagnosen Osteosarkom. Jeg ble plassert rett i rullestol og på krykker, fordi det kunne være fare for spredning om jeg snublet og brakk lårbenet. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ha 18 cellegiftkurer, 6 før og 12 etter operasjonen.
Cellegift
Uken etter jeg først kom inn på Radiumhospitalet ble jeg satt på min første cellegiftkur. Jeg skjønte at jeg var syk og at jeg hadde kreft, på ett eller annet vis. Det ble hele tiden sagt at det var en sjelden type, og vi hadde jo aldri hørt om noen andre med denne type kreft.
Det var ikke før jeg var godt i gang med min første cellegiftkur at jeg skjønte at jeg faktisk hadde kreft, som alle andre med kreft.
Dette ble omsider vår hverdag, og jeg bodde på Radiumhospitalet sin avdeling C2, tre uker i måneden.
De ukene jeg kunne tilbringe hjemme fikk jeg feber hver eneste gang og dette gjorde at jeg ble innlagt på Tønsberg sykehus. Jeg har ennå skrekken for å ta tempen, for jeg husker godt hvordan det knøyt seg i magen når mamma kom tuslende med febermåleren.
Operasjon
Sankthansaften 2009 ble venstre hoftekule, lårben og kne skiftet ut med en protese, og 60% av muskulaturen min ble også fjernet. Det var da kampen om å komme seg opp på bena igjen startet.
“Jeg husker at det eneste jeg ville var å spille fotball, løpe og være aktiv sammen med vennene mine”
Etter endt cellegiftbehandling har jeg hatt jevnlige kontroller på Radiumhospitalet, og jeg har vært helt frisk siden november 2009. Funksjonen i benet mitt var bra, jeg trente mye, kunne løpe litt, og var fornøyd med hva jeg fikk til.
Brukket protese
I 2014 skulle jeg sette meg ned på gulvet i klasserommet da jeg plutselig hørte en merkelig lyd, og skjønte at noe var galt. Protesen min hadde brukket i kneet, og dette var visst veldig sjelden. At protesen brakk i kneet høres kanskje veldig vondt og brutalt ut, men det er det faktisk ikke. Jeg merket ikke noe til det, bortsett fra et ekstremt ubehag, og at kneet stadig ble bøyd bakover, noe som selvfølgelig var skikkelig ekkelt å se og føle på. Det ble det jeg vil kalle en rask operasjon hvor de skiftet ut kneprotesen, og jeg var raskt tilbake på beina igjen.
Ny operasjon og komplikasjoner
To år senere skjer det samme igjen, jeg bestemte meg for å dra hjem fra skolen fordi jeg følte meg rar, og at jeg på en eller annen måte mistet bakkekontakten (det hadde sikkert ingen sammenheng), og da jeg gikk ut av skolen hørte jeg den samme lyden, og skjønte umiddelbart at det samme hadde skjedd igjen. Jeg fikk igjen, dagen før 18 års dagen min, skiftet ut kneleddet i protesen, og trodde at jeg skulle være tilbake på bena raskt igjen.
En måned senere våknet jeg av uendelige sterke smerter i hofta mi. Smertene var så intense at jeg svimte av et øyeblikk. Jeg var hos ei venninne som fikk dratt meg ned trappen og ut i bilen. Da jeg kom tilbake på Radiumhospitalet fikk vi beskjed om at jeg hadde fått en infeksjon i benet etter operasjonen. Jeg tenkte i utgangspunktet at dette ikke var noe farlig, men det viste seg å være helt feil. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte opereres på nytt, men denne gangen måtte hele protesen skiftes ut.
Jeg ble veldig dårlig, og ble liggende med intravenøs antibiotika i en måneds tid, til de så at CRPen begynte å gå nedover igjen. Antibiotikakuren min fortsatte da i tablettform i et halvt år. Dette ble en lang og tung periode for meg. Jeg gikk 2. året på videregående og følte at jeg måtte starte helt på nytt med opptrening, og jeg ble hengende etter med alt det de andre på min alder fikk oppleve.
“Jeg ble hengende etter med alt det de andre på min alder fikk oppleve”
Funksjon
Jeg er i dag, tre år senere, tilbake på bena og er godt fornøyd med funksjonen min. Jeg trener mye, og jobber hele tiden for å få så god funksjon og styrke som mulig. Målet mitt er en så normal gange som mulig, og gjerne også kunne løpe litt igjen. For min del, sett i ettertid etter endt behandling, har det egentlig ikke vært kreften jeg har vært redd for, men det merker jeg kommer med årene.
“Det har vært protesen og handikappet mitt som jeg synes har vært det vanskeligste”
Psykiske utfordringer
Det har vært vanskelig å være barn og tenåring, og skulle passe inn og holde følge med andre på min alder. Dette er noe jeg håper blir enklere for andre barn og ungdom som får sarkom i dag, ved at de kan snakke med tidligere pasienter og se at det finnes andre i samme situasjon. Jeg synes det generelt er viktig å snakke om livet etter sykdommen. Mange tenker jo kanskje at når man er kreftfri så er man frisk.
Da jeg kom tilbake og skulle begynne å leve et normalt liv ble det en stor utfordring for meg, og jeg har hatt mange psykiske utfordringer i årene som har vært. Jeg synes det har vært vanskelig å innfinne meg med at livet mitt er blitt som det er blitt. Kroppen blir sjekket jevnlig og nøye, men hodet føler jeg at jeg ble sittende med for meg selv.
Takknemlig
Til slutt vil jeg veldig gjerne få fortelle hvor fantastiske menneskene på Radiumhospitalet er. Det er faktisk ingen annen plass i verden jeg føler meg så trygg, og jeg er glad for at Radiumhospitalet er et sted hvor jeg egentlig synes det er godt å komme tilbake til. Hvis det er en ting jeg kan takke kreften min for, så er det for den personen jeg har blitt, den har lært meg mye og jeg har fått erfaring som jeg på mange måter ikke ville vært foruten.