Bedre behandling for pasienter med høyrisiko GIST og kaotisk DNA

Gastrointestinal stromal tumor (GIST) er en type sarkom som oftest oppstår i magesekk eller tynntarm. De aller fleste med GIST uten spredning blir kurert med dagens kreftbehandling, men det er én gruppe som skiller seg ut, nemlig de med høyrisiko GIST. I denne gruppen opplever omtrent halvparten at kreften sprer seg etter at behandlingen er fullført. Noen ganger oppdages spredningen bare måneder etter fullført behandling, mens for andre tar det flere år før kreften er tilbake. 

Per i dag består behandlingen for høyrisiko GIST av operasjon etterfulgt av tre år med kreftmedisinen imatinib. Vi tror at den halvparten som opplever spredning kan trenge mer eller annerledes behandling. Samtidig vet vi jo at den andre halvparten ikke trenger mer behandling og bør få slippe unødvendige bivirkninger. Utfordringen er: hvordan kan vi finne ut om en pasient tilhører den ene eller den andre halvparten?

I vår tidligere forskning har vi fått noen hint om at svulstene som sprer seg har litt annerledes DNA. Kreftcellene i disse svulstene har store kromosomforandringer (DNAet vårt et fordelt på 46 kromosomer i hver celle). Forandringene kan være ekstra utgaver av enkelte kromosomer og/eller at andre kromosomer har forsvunnet helt eller delvis. Vi tror at dette ‘DNA-kaoset’ er et kjennetegn for svulster med høy risiko for å spre seg. Vi ønsker å finne ut om dette kaoset kan brukes som en såkalt biomarkør for å avgjøre hvilken halvpart en pasient tilhører.

Derfor har vi nylig samlet og analysert svulster fra fler enn 80 pasienter med GIST som ble diagnostisert ved Radiumhospitalet i Oslo. Resultatene så langt stemmer overens med tidligere forskning, nemlig at det er mer DNA-kaos i svulsten fra dem som utviklet spredning. Vi jobber nå med å finne den beste måten å beskrive kaoset med tall for å utvikle en slags ‘målestokk for DNA-kaos’.

Selv om dette er lovende resultater, har vi fortsatt mye jobb foran oss for å få svar på om målestokken virkelig fungerer til å finne dem med høyest risiko for spredning. I neste omgang må vi dessuten finne ut om annen behandling faktisk gjør en forskjell for pasientene. Med andre ord: fortsettelse følger...

Denne forskningen ved Institutt for kreftforskning (Oslo universitetssykehus) er bare mulig å gjennomføre fordi vi har fått tillatelse fra GIST-pasienter til å forske på deres sykdomsforløp.