Toppmeny

Min opplevelse av å delta i den kliniske studien DCC-2618 vs. Sunitinib

Av: Gudrun Marie Bergsund

Gudruns historie

Jeg skal først gi en kort beskrivelse av sykehistorien min fram til jeg fikk tilbudet om å delta i studien, og så beskrive hvordan studien er lagt opp, virkninger og bivirkninger av medisinen og samarbeidet med teamet som leder studien. Til slutt skal jeg skrive om hvordan jeg har hatt det rent mentalt dette året som har gått siden jeg kom med i studien.


Rett før jul i 2014 ble det på CT funnet en svulst på 20 cm i magesekk. Jeg fikk ganske raskt diagnosen GIST (gastro, intestinal, stromal tumor, kit exon 13). Svulsten var for stor til å kunne opereres, men jeg ble satt på medisinen Glivec 400 mg. Svulsten krympet tilstrekkelig til at jeg kunne opereres i mai 2016. Operasjonen var vellykket og jeg kom meg fort tilbake i god form. Dessverre ble det oppdaget spredning til lever våren 2017 og to svulster ble operert bort i september samme år. Denne operasjonen gikk også bra, og jeg var i fin form igjen noen uker etterpå. Dessverre ble det på kontroll før jul i 2018 funnet mange små svulster i bukhinna og disse kan ikke opereres. Jeg ble satt på Glivec 800 mg, og svulstene var stabile fram til juni 2019 da det på CT ble funnet en liten økning i størrelse på de fleste svulstene.

Sarkomer-Info-GIST

Tilbud om Intrigue- studien

Jeg ble informert om Intrigue-studien av overlege Kjetil Boye da jeg kom til kontroll på Radiumhospitalet i juni 2019. Jeg hadde lest om studielegemiddelet DCC2618, og visste at det kunne være gunstig for meg som ikke hadde så god virkning av Glivec lenger. Den nye medisinen kunne ha færre bivirkninger enn Sunitinib som i dag er standardmedisin som 2.linje forsvar. Jeg ble derfor glad da jeg fikk tilbud om å delta, og sa ja med en gang. Jeg kunne imidlertid ikke være sikker på at jeg fikk delta før det var gjennomført omfattende helseundersøkelser. Jeg måtte gjennom en ”screening”: Sykehistorien min skulle gjennomgås, funksjonsstatus klarlegges, huden skulle undersøkes av hudspesialist og jeg måtte gjennom en hjertetest for å undersøke hvordan hjertet pumper blod ut i kroppen. Heldigvis ble jeg godkjent som deltager i studien.

Det neste spenningsmomentet var å vente på resultatet av en trekning som skulle avgjøre om jeg skulle tilhøre DCC2618- studiegruppa eller Sunitinib-studiegruppa. Jeg trodde at begge disse medisinene kunne være lovende for meg, men håpet på å komme i gruppa som skulle få studiemedisinen. Jeg var fra før engstelig for bivirkningen av standardmedisnen Sunitinib. Da jeg fikk beskjed om at jeg var trukket ut til å få studiemedisinen DCC-2618 følte jeg meg derfor veldig heldig. Jeg var i det hele tatt veldig motivert for å starte opp i studien. Jeg hadde full tillit til overlege Kjetil Boye og studiesykepleier Stine Næss som ledere av studien, og forsto at jeg var i de beste hender!

Hvordan studien er lagt opp

Studien består av en rekke sykluser med en varighet på 42 dager hver. I den første behandlingssyklusen var jeg på Onkologisk dagenhet på Radiumhospitalet ved 3 forskjellige frammøter: dag 1, dag 15. og dag 29. Ved hvert besøk ble det utført forskjellige undersøkelser: Måling av legemiddel, urinprøve, blodprøver, funksjonsstatus, vekt, EKG, gjennomgang av bivirkninger med mer. I den andre behandlingssyklusen møtte jeg på dagenheten på dag 1 og dag 29. Der gjennomgikk jeg lignende undersøkelser som ved første syklus.

Fra og med syklus 3 og videre har jeg møtt på Onkologisk dagenhet på dag 1 i hver syklus og har fylt ut et digitalt pasientspørreskjema hjemme på dag 29 i hver syklus. Det har blitt tatt CT av abdomen og bekken på dag 1 i syklus 3-7. Deretter skjedde dette på dag 1 i annen hver syklus. Undersøkelse hos hudspesialist har blitt utført i hver tredje syklus.

Virkninger og bivirkninger av medisinen

Jeg startet med medisinen i slutten av august 2019. Jeg ble satt på full dose som er 150 mg. Bivirkningene begynte 3. dag: Det verket i kjevene og hodebunnen, halsen var hoven, jeg hadde muskelsmerter i nakken, overarmene, øverste delen av ryggen og hoftene. Det kjentes ut som jeg var ekstremt støl og det var vanskelig å gå opp og ned trapper. Jeg sov dårlig og var veldig trøtt hele tida. Denne kvelden tok jeg 500 mg paracet for å døyve smertene. Det samme gjorde jeg de neste 4 kveldene. Jeg fikk fortsatt ikke sove på grunn av voldsomme muskelsmertene i ryggen. Den 7. natta tok jeg i desperasjon en Imovane ved 04 tida og ble ganske omtåka, men på grunn av smertene sov jeg fremdeles ikke da samboeren (min trofaste støtte i tykt og tynt) foreslo at vi skulle kle på oss og gå til Sognsvann. Det gjorde vi, Jeg nærmest snubla meg de ca. 4 km fram og tilbake, men det hjalp. Jeg sov som en stein til langt utover formiddagen. Fra da av har jeg brukt fysisk aktivitet som medisin mot både fysiske og psykiske lidelser. Kommer tilbake til dette seinere.

På første kontroll viste den ene leverprøva at jeg hadde veldig høy bilirubinverdi (en av leververdiene). Den var på hele 70 og jeg hadde i utgangspunktet hatt 14 som er normalt. Jeg ble tatt av medisinen og fikk beskjed om at jeg ikke skulle røre alkohol og ikke ta noe smertestillende. Jeg hadde allerede hatt en mistanke om at noe var galt for jeg hadde sett at jeg var gul på det hvite i øynene. Jeg skulle på denne tida på 1 ukes ferie til Kreta. Medisinfri, ingen alkohol eller smertestillende midler hadde jeg det strålende med mye gresk dans, svømming og turgåing. Da jeg kom tilbake til Norge hadde bilirubinverdien gått ned, og jeg kunne settes på medisinen igjen, men bare 2/3 dels dose, det vil si 100 mg. Etter det har de nevnte bivirkningene gradvis blitt borte.

Med mitt samtykke satte prosjektleder Kjetil Boye meg på full dose igjen etter jul, men det viste seg at bilirubinverdien på ny føyk i været. Det er tydelig at jeg ikke tåler standarddosen på 150 mg av studiemedisinen. Dette gjorde det jo ekstra spennende. Ville denne dosen kunne gi tilfredsstillende resultater som å krympe eller holde svulstene stabile?

Vi har også støtt på et problem som antageligvis ikke skyldes bivirkning av medisinen, og det var blodtrykket mitt. Prosjektledelsen i USA godtar ikke overtrykk på over 140.  Jeg hadde et overtrykk som var mye høyere enn det. I tillegg til den blodtrykksenkende medisinen jeg tar hver morgen, tar jeg nå i tillegg en dose av en annen blodtrykkssenkende medisin om kvelden. Det er jo uansett viktig for den generelle helsa å få korrigert et for høyt blodtrykk.

Av mindre alvorlige bivirkninger kan jeg nevne kløe og hårtap. Hårtapet kom etter hvert og det var ikke før nærmere jul 2019 at jeg brukte henvisningen jeg fikk fra Kjetil Boye til anskaffelse av parykk.. Da jeg begynte å bruke min første parykk var det ingen som merka at jeg ikke lenger hadde mitt eget hår. De spurte om jeg hadde klipt meg, eller sa at jeg var fin og lurte på hvorfor jeg ikke hadde hatt sånn sveis bestandig. Så overgangen fra å ha fyldig og fint hår til å ha et slags hvitt, kort, krøllete og ullignende hår har gått langt greiere enn jeg hadde trodd på forhånd.

En bivirkning som er litt mer alvorlig er korttidshukommelsen. Den har blitt dårligere, men ikke mer enn at jeg kan bøte på den ved å skrive lapper (helst stikkord på A4 ark) til meg selv for å minne meg på viktige ting i hverdagen.

Så til det viktigste med medisinen: Virker den? Den virker! På første kontroll hadde alle svulstene blitt litt mindre (på tross av at jeg går på 2/3 dose). Etter det har de vært stabile. Jeg har nå begynt på mitt andre år i studien … og i morgen starter jeg på syklus 10!

Siden jeg nå så å si ikke har noen bivirkninger (bortsett fra korttidshukommelsen) så velger jeg å tenke at jeg går på vidundermedisin.

Teamet som leder studien

Teamet består av overlege Kjetil Boye og studiesykepleier Stine Næss. Jeg blir fulgt opp tett av disse to på kontroller hver 6. uke og av og til oftere hvis det har vært tvil om blodprøveresultater, blodtrykksmåling el.lign.

Jeg blir svært godt ivaretatt og føler at de virkelig gleder seg på mine vegne når prøveresultatene er gode. De er engasjerte, dyktige, påpasselige og dedikerte. De har lagt til rette for meg når jeg har hatt planer som har kollidert med kontroller. Spesielt vanskelig har det vært å endre avtaler hos hudspesialist, hjertetest, CT osv. De har vært svært imøtekommende slik at jeg har fått gjennomført planlagte feriereiser.

I det daglige blir jeg også veldig godt passa på. Jeg får ofte påminnelser om hva jeg skal huske på før kontroller: Ta med telefonen slik at jeg kan svare på digitale pasientspørreskjemaer, huske på å lade telefonen, ta med fulle og tomme medisinbokser, ikke ta tabletter før jeg kommer osv. Jeg setter også stor pris på den fine og lett humoristiske stemningen som preger samtalene oss imellom.

I sommer gikk jeg til Glittertind med en stor gruppe familiemedlemmer, og vi fikk en aketur på nesten 
1000 høydemeter nedover igjen
I sommer gikk jeg til Glittertind med en stor gruppe familiemedlemmer, og vi fikk en aketur på nesten 1000 høydemeter nedover igjen

Den psykiske sida av saken

Jeg skal prøve å skrive mer om hvordan jeg takler det å ikke ha kontroll og ikke vite noe om hvordan situasjonen kommer til å være etter neste kontroll.

Jeg er faktisk ganske hjelpeløs i forhold til sykdommen. Det hele må overlates til de som hjelper meg på Radiumhospitalet. Jeg er nå i mitt 6. år med GIST, og synes jeg tross alt har veldig god livskvalitet.

Det har vært spesielt viktig for meg å fortsette som vanlig med alle aktiviteter, gjøre som jeg pleier generelt sett. Jeg prøver å unngå grubling (hvorfor meg?). Jeg må avlede meg selv.

Jeg har nok vært heldig som hadde en god grunnfysikk da jeg fikk diagnosen. Medisinen jeg går på har dessuten bivirkninger jeg lett kan leve med. Dette tillater at jeg kan fortsette med trening, turer i skog, mark og fjell. Det er akkurat som om naturen ”redder meg”.

Det er også en hjelp å være åpen om sykdommen. Jeg forteller gjerne om min tilstand til de som spør om hvordan situasjonen er og hvordan jeg har det. Jeg liker ikke at det skal være tabu å snakke om kreft. Det er ikke så mange år siden det var taushet omkring denne sykdommen.

Det har tatt meg lang tid å venne meg til tanken om at situasjonen er som den er, men nå har jeg akseptert det. Det har blitt ”den nye normalen”.

Det er imidlertid alltid nifst å vente på resultatet av siste CT. De siste dagene før resultatene foreligger er jeg urolig og anspent. Nå som jeg har kommet forbi syklus 7 er det heldigvis 3 måneder mellom hver CT.  Jeg lever nærmest bekymringsløst i mange uker før det på ny begynner å snike seg inn en uro, en følelse av å være i fare.

Det er heldigvis mange typer aktivitet som får meg til å være helt og fullt tilstede i nuet. Jeg er så heldig at jeg har både barn, barnebarn, en støttende samboer og aktive nære venninner. Å være sammen med dem tar vekk oppmerksomheten fra den alvorlige sykdommen. Hvis de mellommenneskelige relasjonene kombineres med fysisk aktivitet er det optimalt.

I sommer gikk jeg til Glittertind med en stor gruppe familiemedlemmer, og vi fikk en aketur på nesten 1000 høydemeter nedover igjen. Takk for tipset om akebrettet, min alltid inspirerende studiesykepleier, Stine!

For å konkludere

Jeg føler meg priviligert som har fått være med i denne studien som en av de første i Norge.

En stor takk til Radiumhospitalet og en helt spesiell takk til et meget profesjonelt team bestående av overlege Kjetil Boye og studiesykepleier Stine Næss. De tar hånd om meg som menneske, ikke bare som pasient!

No comments yet.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Følg oss på